Det nye året er begynt. Ute faller sneen stille ned, iblant tett, så lettere. Temperaturen er som den skal være en vinterdag omkring årsskiftet, og vi begynner å se etter tegn til at dagene blir lengere. Enkelte som mener seg kyndige til den slags, kommer med sine meninger om hva slags vær det nye året vil bringe med seg.
Været det kommer, sorger og gleder de kommer, og en og annen overraskelse kommer nok også til noen hver av oss. La oss håpe at gleder og hyggelige overraskelser blir de fleste til del.
Blant mange tanker som kommer rundt et årsskifte er det noe så prosaisk og hverdagslig som arbeidsplasser til flest mulig som kommer igjen og igjen. Det som til syvende og sist blir viktigst for en framtid i Storfjord er at folk kan finne seg et arbeide her og skaffe seg utkomme til hus og heim. Hvordan samfunnet skal legge til rette for at dette skal kunne skje er et av de viktige spørsmål å finne svar på - eller om det i det hele tatt er et offentlig ansvar å sørge for arbeidsplasser?
Synet på det offentliges oppgaver og forhold til næringslivet har variert til dels sterkt de siste 30 årene. På seksti og syttitallet var det planlegging og utlegging av arealer som var det store, etter hvert med oppføring av utleiebygg til industri og produksjon.
Ut over åttitallet lå det rundt i landet byggeklare tomter for industri og handel nok til å skaffe arbeid til mange ganger den tilgjengelige arbeidsstokken. Og stadig så man tomme bygg stå som monumenter over tiltakslyst og drømmer. Samtidig som en verden i rask forandring gjorde ren produksjonsvirksomhet mindre og mindre lønnsom.
Men noen steder var det annerledes. Og vi kan jo gjerne slite videre på eksemplene fra møbelindustrien på Nordvest-landet. Området hvor man gjerne spedde på med litt verfts- virksomhet og spesialisert produksjon beregnet for salg over hele verden. Her lokalt trekker vi ofte fram nabobygda Furuflaten, hvor det oppsto et helt spesielt miljø for å drive nærings- virksomhet allerede like etter andre verdenskrig. Fortsatt er bygda et særsyn i vår region.
På fagspråket vil forholdene for næringslivet både i Furuflaten og i møbelbygdene sies å være "et godt entreprenøriellt klima". Skal man forenkle det litt kan man si at det på disse stedene er et merkbart fravær av folkesykdommen misunnelse. Det er ikke så mange som ser skjevt på de som satser og lykkes og kanskje til og med tjener noen kroner på det. I stedet er det andre i nabolaget som får inspirasjon og mot til å prøve selv, kanskje er det så romslig at noen etter hvert tør satse fordi de ikke lenger er så redd for å mislykkes.
Skal vi i Storfjord, som andre steder ute i det perifere Norge, ha sjanser til å få flere virksom- heter og flere arbeidsplasser, er vi avhengige av å utvikle et slik godt entreprenøriellt klima. Det må bli slik at mennesker med ideer og vilje finner ut at Storfjord er et godt sted å satse, for her er det ingen som er misunnelige og bruker tid og krefter til å motarbeide dem. I stedet for øyeblikkelig å starte letingen etter hva som muligens er galt, må alle som vil få vite at de er velkommen til å prøve. For det er ikke slik at de seriøse etablererne først og fremst er ute etter hvor mye penger som kan hentes i tilskudd og billige lån. De største behovene ligger ofte på det å føle at andre har tro på at de kan få det til. At man er ønsket er en like viktig følelse for en næringsdrivende som for oss mennesker i alle andre situasjoner.
Den viktigste fellesoppgaven for oss i Storfjord blir derfor å bidra til å skape et klima for etablering av næringsvirksomhet, i et samfunn hvor nye tanker og ideer tas imot med entusiasme og velvilje i steder for å motarbeides med alle mulige og umulige midler.
Storfjord ordførerkontor, jan. 2003
Hans Strandvoll
Været det kommer, sorger og gleder de kommer, og en og annen overraskelse kommer nok også til noen hver av oss. La oss håpe at gleder og hyggelige overraskelser blir de fleste til del.
Blant mange tanker som kommer rundt et årsskifte er det noe så prosaisk og hverdagslig som arbeidsplasser til flest mulig som kommer igjen og igjen. Det som til syvende og sist blir viktigst for en framtid i Storfjord er at folk kan finne seg et arbeide her og skaffe seg utkomme til hus og heim. Hvordan samfunnet skal legge til rette for at dette skal kunne skje er et av de viktige spørsmål å finne svar på - eller om det i det hele tatt er et offentlig ansvar å sørge for arbeidsplasser?
Synet på det offentliges oppgaver og forhold til næringslivet har variert til dels sterkt de siste 30 årene. På seksti og syttitallet var det planlegging og utlegging av arealer som var det store, etter hvert med oppføring av utleiebygg til industri og produksjon.
Ut over åttitallet lå det rundt i landet byggeklare tomter for industri og handel nok til å skaffe arbeid til mange ganger den tilgjengelige arbeidsstokken. Og stadig så man tomme bygg stå som monumenter over tiltakslyst og drømmer. Samtidig som en verden i rask forandring gjorde ren produksjonsvirksomhet mindre og mindre lønnsom.
Men noen steder var det annerledes. Og vi kan jo gjerne slite videre på eksemplene fra møbelindustrien på Nordvest-landet. Området hvor man gjerne spedde på med litt verfts- virksomhet og spesialisert produksjon beregnet for salg over hele verden. Her lokalt trekker vi ofte fram nabobygda Furuflaten, hvor det oppsto et helt spesielt miljø for å drive nærings- virksomhet allerede like etter andre verdenskrig. Fortsatt er bygda et særsyn i vår region.
På fagspråket vil forholdene for næringslivet både i Furuflaten og i møbelbygdene sies å være "et godt entreprenøriellt klima". Skal man forenkle det litt kan man si at det på disse stedene er et merkbart fravær av folkesykdommen misunnelse. Det er ikke så mange som ser skjevt på de som satser og lykkes og kanskje til og med tjener noen kroner på det. I stedet er det andre i nabolaget som får inspirasjon og mot til å prøve selv, kanskje er det så romslig at noen etter hvert tør satse fordi de ikke lenger er så redd for å mislykkes.
Skal vi i Storfjord, som andre steder ute i det perifere Norge, ha sjanser til å få flere virksom- heter og flere arbeidsplasser, er vi avhengige av å utvikle et slik godt entreprenøriellt klima. Det må bli slik at mennesker med ideer og vilje finner ut at Storfjord er et godt sted å satse, for her er det ingen som er misunnelige og bruker tid og krefter til å motarbeide dem. I stedet for øyeblikkelig å starte letingen etter hva som muligens er galt, må alle som vil få vite at de er velkommen til å prøve. For det er ikke slik at de seriøse etablererne først og fremst er ute etter hvor mye penger som kan hentes i tilskudd og billige lån. De største behovene ligger ofte på det å føle at andre har tro på at de kan få det til. At man er ønsket er en like viktig følelse for en næringsdrivende som for oss mennesker i alle andre situasjoner.
Den viktigste fellesoppgaven for oss i Storfjord blir derfor å bidra til å skape et klima for etablering av næringsvirksomhet, i et samfunn hvor nye tanker og ideer tas imot med entusiasme og velvilje i steder for å motarbeides med alle mulige og umulige midler.
Storfjord ordførerkontor, jan. 2003
Hans Strandvoll