En kort ”reise” gjennom Storfjord kommunes 75-årige historie Kommunestyremøte på Skibotnsenteret onsdag 14.12.05.

Ordfører Godtfolk

Eg vil først takke for invitasjonen til å ta en flyktig reise gjennom Storfjord kommunes 75-årige reise. Eg vil bruke mest tid på den delen av historien som ligger lengst fra oss. For den nære historien kjenner dokker – den har dokker sjøl på mange måter vært med og skrevet enten som alminnelige borgere eller som folkevalgte. Det vil ikke bli så mye oppramsing av årstall,men heller små glimt opp gjennom årene for å illustrere korleis det har vært å være innbygger og politiker.

Når eg ser ut over denne forsamling,så e eg temmelig sikker på at eg e den einaste her i salen som e født i Stor-Lyngen. Eg va knappe 2 år då storkommunen blei til 3 mindre. Uten at eg visste det blei eg født inn en tidsperiode då fornorskningsprosessen slo som hardest innover spesielt Nord-Troms og Finnmark. Av konkrete tiltak i vårt område vil eg peke på bygging av internatene på Elvevoll og Skibotn og Solhov folkehøgskole. Her skulle fjordfolkets barn samles for kulturell påvirkning. Den første styraren på Solhov uttrykte det slik i sin tale ved skolens 40-årsjubileum: ”…her skulle dei te seg på norsk måte,leve i eitt og alt som nordmenn,endå dei er frå folkeslag som er så heilt ulike vårt.Her skulle dei lære seg norsk mål og vinne seg norsk folkeopplysning og sed”. Skolestyrer Leigland sa det enda klarere. Etter hans meining var skolen den sentrale forsvarer av norsk kultur i området. Den skulle ikke bare fremme nasjonale verdier,men også bryte ned kvensk og samisk kultur. Sjølsagt va skolen også kunnskapsformidler både på det praktiske og teoretiske plan. Den største delen av den nye kommunens befolkning va altså av kvensk eller samisk herkomst,eller en samisk/kvensk/norsk-cocktail,men den reine norske delen med tyngdepunktet i Signaldalen,va en minoritet blant minoritetene.

Korleis va 30-åran i Storfjord? Knapphet på ressurser. En ku,to kyr og noen sauer.Båter og fiskehjell i fjæra. I stor grad naturalhusholdning. Noen med penger som tok eiendommen eller kua fra båsen når Lofot- eller Finnmarksfisket slo feil. 70 øre dagen for en slåttekar med 12 timers dag. ”Å ta på krita” va dessverre et vanlig uttrykk. Då Nygårdsvoll etter 1935 kom med sine Nygårdsvollbåter og sitt nødsarbeidsprogram,kom optimismen inn i mange hjem. Tenke seg til at det va mulig å tjene 2 kroner og 50 øre dagen på veiarbeid! I indre del av kommunen blei bygdeveien Oteren – Stornes – Fjellseth opprinnelig påbegynt for disse pengene. Og som en stormvind over landet gjorde arbeiderbevegelsen sitt inntog for alvor. Då de første sjøsamiske representantene blei valgt inn i kommunestyret,blei det fra borgerlig hold spurt:”Ka har disse sukkertøyguttene her å gjøre?” Det skulle seinere vise seg at disse sukkertøyguttene i stadig sterkere grad skulle være med og forme et samfunn som var bedre for fleire.

Så kommer de 5 mørke årene som for oss ble innledet av kanondrønnene fra slaget på Narvik havn. Eg husker så vel de første tyske lastebilene som kom med soldater til Hatteng-området. Vi onger lekte på myra der Lyngskroa no ligg. Vi blei skremt og gjømte oss i skogen. En dag eg va på Kvesmenes såg eg de første tyske soldatene på nært hold. Og folk snakka om at det skulle bygges en stor leir på Brenna og at det skulle tas inn masse arbeidere. Eg småsprang hjem for å fortelle denne nyheten. Tenk arbeid,penger. Eg trudde eg hadde engod nyhet,og eg husker kor skuffa eg blei då brødrene mine ikke viste noen interesse for dette arbeidet. Okkupasjon med knebling av demokratiet,med rasjoneringskort,legitimasjonskort og blendingsgardiner. Og slapp gardinene ut en lysstripe fra parafinlampa,så knakka det snart på vinduet:Achtung,achtung! Og så blei kommunen høsten 1944 oversvømt av den slagne tyske arme under tilbaketrekkingen fra Finland og Russland.Det va historiens største militære forflytning på norsk jord. 220.000 soldater,60.000 hester og tusenvis av russiske krigsfanger. Til slutt nådde også evakueringsordren Storfjord,og kommunens innbyggere blei spredd for alle vinder.

Fredsvåren 1945 kom storfjordingene hjem til raserte bygder. Hus måtte bygges,buskap og børnskap skaffes. En ny framtid måtte bygges stein for stein igjen. Pågangsmot,vilje og sterkt samhold preget arbeidet med å bygge opp fellesfunksjonene i kommunen. En kan med trygghet si at perioden fra 1945 og langt ut i 70-åra va en sammenhengende utbyggingsperiode på fleire områder. Skoler,veier.kommunehus og vannforsyning var gjengangere på investeringsbudsjettene. I alt vesentlig besto vannforsyningen av elver eller brønner med mer eller mindre sikkert vanntilsig. Om vinteren tørket ofte gårdsbrønnene inn,og vann til hus og fjøs måtte kjøres,trekkes,fra tilgjengelige elver. Alle som ønsket det kunne f.eks ikke reise på Lofoten.I mange bygder måtte noen mannfolk bli igjen for å hjelpe kvinnene med transport av vann,for småbrukene var svært viktige brikker i kombinasjon med fiske. Oteren fikk sitt første lille vannverk fra en bekk i Oterlia,Hatteng hadde et tilsvarende fra Hattelia.Vestersida av kommunen hadde ingen offentlig vannforsyning.Og med dristighet og velvilje fra stort sett alle grunneiere gjennomførte kommunestyret en vannverksutbygging for heile området fra Tverrdal til Rasteby. Tverrdalsutbyggingen blei ekstra aktuell p.g.a. etableringen av Fellesvaskeriet på Oteren i 1978. Denne etableringen med godt og vel 40 arbeidsplasser kom akkurat tidsnok til å stoppe utflyttingen spesielt fra indre og vestre side av kommunen. Den andre store kvinnelige arbeidsplassen kom i 1980 med LHL.

Korleis va så den kommunale husholdningen? I hele etterkrigsperioden fram til 1966 besto administrasjonen i hovedsak av kommunekasserer,ligningssjef og agronom. Då eg kom inn i Storfjordpolitikken i 1960,va de få kommunale kontorene samla i Nyrnberg – en tysk brakke med fiskeballbokser under mønetfor å fange opp regnvannet. Der blei også de fleste av møtene holdt for kommunens 12 folkevalgte representanter. Kommunekasserer Petter Nystad var referent. Mens debatten gikk,skreiv han møteutskrift med 10-12 gjennomslag på en gammel harv av en skrivemaskin. Han var også den som la fram administrasjonens forslag til drifts- og investeringsbudsjett. Ellers var ordføreren sin egen sekretær. Det var derfor et svært fremskritt då det i 1966 ble tilsatt en formannskapssekretær. Tilsettingen ble bl.a. rettferdiggjort med at ordførerens sekretærgodtgjørelse da kunne reduseres fra 4 til 3000 pr år. Det vakte derfor en svær debatt då administrasjonen i budsjettforslaget for 1968 foreslo ordførerens godtgjørelse satt til 5000 for året. I debatten ble det pekt på at før hadde det holdt med 4000,men nå når han hadde fått både kommunesekretær og kommunetekniker,så måtte det plutselig en svær økning til. Administrasjonens forslag ble derfor forkastet av kommunestyret. Selve ordførervervet var et ulønnet tillitsverv.Det ble understreket av bl.a. Leonhard Larsen – en klok og sindig representant for befolkningen i Steindalen/Storeng i en debatt om budsjettet for 1968. Allerede i Stor-Lyngens tid hadde ikke alle råd til å påta seg et slikt tillitsverv Johannes Kjelkebakken fra Kjosen i Lyngen blei valgt som ordfører i 1926,men måtte trekke seg i 1929 fordi han ikke hadde råd til å sitte med ordførervervet. Det er og blir et tankekors at vi har vært med og skapt et samfunn med et umettelig behov for stadig nye tilsettinger i offentlig sektor. Eg tør ikke tenke på korleis de gamle politiske traverne som for eksempel Anton Sommerseth,Hans Larsen og Leonhard Larsen hadde reagert dersom de hadde sittet i kommunestyret i dag.

Nåvel – som eg sa innledningsvis så vil eg ikke dvele ved nære nåtid.Der har mange av dokker allerede vært med på å lage fortsettelsen av min lille gjennomgang. Om 100-årshistorien skal skrives som fortsatt egen kommune,eller som del av en større kommune,det e det bare historieskriveren om 25 år som veit. I den forbindelse vil eg minne om ka ordfører Olsborg sa då Schei-komiteens forslag til kommunestruktur blei debattert: Om vi sette en fattig finn fra et ness i samme lavvo som en annen fattig finn har på et anna ness – blir dem rikar ut av det. Men det va utsagn fra en tid da man ikke hadde utgifter til verken sekretær eller tekniker.

Nåja – tross ulike meninger om midler for å nå målene,så trur eg vi kan være enige om at Storfjord er en god kommune å bo i for alle deler av befolkningen. Mitt ønske for framtida e at kommunens økonimiske,menneskelige og naturgitte ressurser må forvaltes på en slik måte at kommunen har mulighet til å stille opp med sine tjenestetilbud der menneskene bor. Eg skal takke for meg med å lese prologen som eg skreiv til kommunens 60-års jubileum i 1990.

Rasmus Engstad

 

Til Storfjord

Prolog ved Storfjord kommunes 60-års jubileum 29.06.1990.

 

1. Tinder og tårn omkranser deg fjord -Bogefjell,Adjek,Hatten og Piggtind, skurte av isen,av vær og av vind.

Dalene djupe med grøderik åker, Elver der laksen og ørreten går.

Fjorden med fiske,ærfugl og måker, Vidda der reintråkket tråkler sitt mønster.

Slik stig du fram – vår heimbygd i nord.

 

2. Lenge før streker på kartet ble trukket stier i skogen og båtstø ved fjord viste at mennesket høstet din grøde.

Smygende slynget seg tråkket fra fjellet ned gjennom skogen og fram til din barm.

Livberging ga du vår bror og vår søster jaget av uår fra slektenes jord.

Tre stammers møte ga oss et mangfoll av seder og skikker,av sagn og av ord.

 

3 Så grodde de fram i dal og ved strender stuene gråe og gammene lave.

Her skapte fedrene grunnlag for slekten, ryddet seg rydning,sådde og høstet,

fisken i havet og fuglen på fjellet - alt dette ga dem det daglige brød.

Mollstemte toner fra båra som braut løftet dem inn i den evige fred.

 

4. Rammen omkring deg er alltid den samme -steile de speiler sin panne i sjø.

Bygdene vide med heim og med åker vokse har fram gjennom seklenes gang.

Arven er din og den må du verne, legge den varsomt i ungdommens hender.

Bøy så ditt hode og be til din skaper: Sign du vårt folk – vår heimbygd i nord.