Olsborgsætra – et av få bevarte sæteranlegg i Troms

Familien og buskapen pleide å flytte opp til sætra etter skoleslutt i juni hvert år. De første årene varte sæterdrifta til langt utpå høsten, men de siste driftsårene var det vanlig å flytte ned når høya begynte. Flyttinga begynte tidlig på morgenen flyttedagen. Først blei alle dyrene sendt avgårde. De fant som oftest veien sjøl, og når de var kommet så langt som innafor det innerste gjerdet kunne familien dra hjem for å hente flyttelasset. Sengetøy, klær, mat og melkestell blei frakta innover på hestevogn.

Det var ikke innlagt strøm på sætra den gangen heller, så alt av matlaging måtte gjøres på vedovn. Var det varmt i været blei en uteovn tatt i bruk. Til lys brukte man parafinlamper når det var behov for det. Var det behov for en handelstur, rodde man over elva til Paras og praia skyss på den andre sida. Melka blei frakta ned fra sætra med hest, til gården Eggen hvor den blei henta av melkebilen tre ganger i uka.

Før man flytta ned fra sætra igjen gjorde man unna slåtta på de to jordstykkene i området. Høyet blei lagra i sommerfjøset, og henta ned med hest og slede vinterstid. Det blei også dyrka potet og nepe i området.

Olsborgsætra har i perioder også vært brukt som helårsbolig. En av Haldor Johnsens sønner bodde her med kone og tre døtre i en tiårsperiode fram til omlag 1939/40. I samme periode bodde en familie på tre på Fredheimsætra, omlag 200 meter unna. De to fedrene var for det meste borte på fiske eller anleggsarbeid, og ansvaret for dagliglivet på sætra falt på mødrene.

Familien på Olsborgsætra hadde ei ku og en kalv i fjøsen. Vann til både folk og fe måtte hentes i elva. På vinteren kunne de bruke kjelke, men i det bratte terrenget var også det tungt arbeid. Skulle de på handel til Kvesmenes, dro de på sykkel og da gikk hele dagen med.

I dag eies sætra av fjerde generasjon Olsborg, og brukes først og fremst til fritidsformål. Det har i de senere årene blitt gjennomført istandsettingstiltak både på selve sæterstua og på vedskjåen. I tillegg jobbes det med å åpne opp landskapet rundt bygningene, slik at noe av det gamle kulturlandskapet igjen trer fram.

Kilder:
Tore Figenschau - Signaldalen gjennom 150 år 
Muntlig overlevering Bjørg Sjøthun f. Fjellstad