Tjærebrenning og tjæremiler i Storfjord

Det var vanlig å legge mila i svakt skrånende terreng, gjerne nederst i en bakke. Da slapp man å bære veden oppover, og trakta som tjæren skal flyte gjennom får den riktige hellinga. Underlaget blei bygd opp av stein eller en stokkekonstruksjon, og tettet med never slik at det blir tett der tjæren skal renne. I bunnen av trakta er det ei helle med hull, som tjæra kan renne ned igjennom. Under den oppbygde delen er det en gang inn til midten. Under tappehullet ble det plassert en uthulet stokk med ei renne i, slik at tjæra kan samles opp.

Det går med store mengder kløyvde fururøtter til ei tjæremile, og det kreves svært mye arbeid. I Skibotn var det ikke vanlig at man brant tjære mer enn en gang i året per mile, og arbeidet blei gjerne gjort på dugnad. Fururøttene bør helst være så gamle at ytterveden har råtnet vekk. Stubben bør da være 10-15 år, eller mer. Etter at stubbene er brutt opp og frakta til mileplassen, blir de renset og grovkløyvd. Deretter blir veden finkløyvd til spik, og sortert og stablet for tørking.

Det er viktig at mila får rett diameter, og at den skrår rett mot toppen, ut fra mengden ved en har til rådighet. I midten reises en midtstokk, kalt draget eller navlekjeppen. Den viser sentrum i mila, og er til hjelp for å få mila symmetrisk. Nederst legges en lekter som peker mot sentrum. Over blir ved, gjerne fra stubbenden, lagt på tvers. Så bygges mila over disse. Spiket blir lagt radialt, pekende mot sentrum. Den dårligste veden, som er kløyvd ujevnt og har mindre harpiks, blir lagt ytterst. Så stables fetere ved (fetspik) innover, slik at den ligger inn mot midtstokken. Etter hvert som mila blir større, må den avrundes, slik at formen blir som en flattrykt halvkule. Spiken må legges så tett som mulig. Toppen av mila jevnes med flis. Så blir den banket, for å få spiket enda tettere sammen. Draget i midten blir dratt opp, slik at det blir et hull fra toppen til midthullet i bunnen.

Før brenning ble mila dekket med flak av torv med lyngsida ned, for å redusere lufttilgangen. Det må være en åpning nederst på torvlaget.

I Skibotn var man gjerne tre mann som jobba sammen, fordi noen måtte være på vakt hele tiden. Ei mile brant i 3-4 døgn, avhengig av hvor stor den var. Den som passer mila skal sørge for at varmen er optimal, rundt 40° C. Det harpiksholdige spiket skal varmes med minimal tilgang til luft. Det gjør at tjæra smelter og renner ut av veden. Milevaktene får vite mye om temperaturen ved å se på røyken. Hvit røyk indikerer fukt i mila. Er røyken blå eller svart har det tatt fyr i kullet eller tjæra. Hvis det brenner med åpen flamme, må det legges på torv. Ved gulgrå røyk er temperaturen god.

De fleste milene i Skibotn-området produserte mellom 10-20 tønner, som blei solgt både til kjøpmennene i bygda for videresalg og til private husholdninger.

Storfjord kommune har i løpet av 2017 gjennomført et kartleggingsprosjekt for tjæremiletufter i Skibotn-området. Prosjektmedarbeider Viggo Johansen har på bakgrunn av egen kjennskap til området, og fortellinger fra informanter i området kartlagt til sammen 18 miletufter. Både hvem som har vært brukere, milenes størrelse og hvor avtappinga har vært er kartlagt.

I tillegg er det registrert informasjon om ytterligere sju tjæremiler som ikke er gjenfunnet i terrenget. Totalt må en kunne si at utnyttelsen av utmarka med også tjæremiler i Skibotndalen  har vært ekstremt stor.

I Signaldalen-området er det to tjæremiler som er registrert i Kulturminnesøk, en ved Åsen og en ved Innseth. I tillegg kjenner man til minst ei tuft ved den såkalte Tjærramilbakken.

I Signaldalen tok man til med forberedelsene om høsten når høya var over. Det var mye råstoff og ta av i form av stubber som sto igjen etter at skogen var blitt rydda på 1800-tallet. Det var vanlig å bryte nok til 20-30 tønner tjære. Røttene blei kløyvd og lagt til å tørke over vinteren. På våren lagde man spik. Mila blei gjort klart og tent på rundt St. Hans. Opp mot andre verdenskrig var det slutt på tjæreproduksjonen, da var de fleste stubbene brukt opp.

kjuke s.  - det innerste laget av tyrived i mila (best. kjuka)
langved s. - veden som legges oppå neveren i bunnen. Skal beskytte nevra slik at den ikke skades under innlegginga.
spikarstabbe s. - hoggestabben man bruker under lomping og spiking av tjæreved
tjærrastokk s. - uthula trestokk som fanger opp tjære i bunnen av ei mile. Har tappeplugg.

Tervahauta - mo på sørsida av Per-Heikin törmä i Skibotn (terva = tjære, hauta = grop)
Tjærramilbakken - bakke langs Sæterveien i Signaldalen

Bildespill fra tjærebrenning i Reisadalen 1982 av Inger Birkelund

Intervju med Randi Ingebrigtsen av Stian (Elevarbeid, Skibotn skole, 2002)

I stille vær, i storm og vind av Einar Richter-Hansen (Lyngen regionhistorie bind II, 2004)

Wikipedia

Ord og uttrykk (innsamlet materiale, storfjord.net)

Kvensk stedsnavndatabase